Land-hav interaksjoner

De siste 100 års bruksendringer på land, som reduksjon i jordbruksareal, hogst og beitetrykk, i tillegg til et varmere og våtere klima, har gitt gode betingelser for plantevekst. Siden tidlig 1900-tall har skogvolumet i Norge doblet seg, mens skogarealet i Sverige er femdoblet. Tilsvarende utvikling ser vi hele Nord-Europa. Mer skog gir mer organisk materiale på bakken, som vaskes ut i elver og bekker, hvor det etter hvert løses opp og gir den karakteristiske brunfargen vi kjenner fra innsjøer og ferskvann. Når tilrenning av oppløst organisk materiale øker over tid, kalles det derfor bruning.

I ferskvannslitteraturen har fenomenet vært kjent i lengre tid, og en rekke studier indikerer at nordeuropeiske ferskvann har blitt brunere i løpet av 1900-tallet. I tillegg til økt skogvolum, er også reduksjon i sur nedbør (svovel) lagt frem som en mulig årsak til økt bruning. Svovel hindrer organisk materiale å løse seg opp, og svovelutslipp fra industrien kan derfor paradoksalt nok ha ført til klarere vann frem til 1980-tallet da utslippsreguleringer kom på plass, og vannet gradvis ble brunere igjen.

En nyere problemstilling er hvordan brunere ferskvann også kan påvirke de marine økosystemene, og da særlig kystnære strøk, som Østersjøen, Nordsjøen og Den norske kyststrømmen. Store landarealer drenerer til kysten, og relativt små endringer i oppløst organisk materiale kan gi betydelige endringer i mengden lys som når ned i dypet. Flere studier har de senere år har vist at både Nordsjøen og Østersjøen er blitt mørkere (brunere) de siste 100 år, og at dette kan ha endret både tidspunkt og styrke på planktonoppblomstringen om våren, med mulige konsekvenser oppover i næringsnettet.

Flere forskningsmiljøer i Norge jobber i dag med disse problemstillingene, og inkluderer både geofysikere, geologer, økologer, og marinbiologer:

Anne Deininger (UiA), Helene Frigstad (NIVA), Heleen De Wit (NIVA), Tom Andersen (UiO), Dag. O. Hessen (UiO), Elisabeth Alve (UiO), Dag L. Aksnes (UiB), Anders F. Opdal (UiB)