Primærproduksjon og karbonlagre

Planter er primærprodusenter i våre økosystemer. Plantene fanger opp energi fra sollyset og bygger den inn i karbonrike molekyler. Energien kan benyttes av plantene selv eller av et mangfold av andre organismer som mutualister, konsumenter og nedbrytere. Slik har det vært i millioner av år, og plantene har utviklet en rekke tilpasninger som optimaliserer opptaket og omsetningen av energi til eget bruk og til samspillet med andre organismer. Plantenes tilpasninger er enormt mangfoldige, ofte intrikate, og representerer et langt lerret å bleke for økologer. Eksempelvis kan ett og samme planteindivid ha sopprot, få tak i næring fra nedbrytere, være pollinert av insekter, få frøene spredt av dyr, bli beitet og samtidig være levedyktig. Å bli beitet er ikke nødvendigvis et samspill som er direkte gunstig for planten, men som blir gunstig når beitedyrene samtidig hindrer andre planter fra å ta over levestedet. Planter er i stor grad gjensidig avhengig av organismer som lever av primærproduksjonen. Samspillet om primærproduksjonen utgjør våre økosystemer.

Ikke alle karbonrike molekyler forbrukes til energi, og såkalte karbonlagre dannes. Jordsmonn er karbonlagre som dannes kontinuerlig og samtidig som samspillet i økosystemene pågår. Jordsmonn i enger, skoger og myrer kan være enormt gamle. Plantene og en rekke andre organismer er i stor grad avhengig av jordsmonn som livsmedium, og en vesentlig del av samspillet om primærproduksjonen foregår nettopp i jord. Planter som trær og busker lagrer også karbon i stammer og andre vedaktige strukturer, men vil over tid overgi energien til et mangfold av nedbrytere og til slutt jordsmonn.

Med miljø- og klimaendringene endres vilkårene for primærproduksjonen, med konsekvenser for våre økosystemer. I Norge er det mange økologer som forsker på hva disse konsekvensene er.