Restaureringsøkologi

Restaureringsøkologi, vitenskapen til økologisk restaurering som dreier seg istandsetting av ødelagt og degraderte naturområder, arter, eller økosystemer er et relativt nytt fagfelt som får stadig større betydning, både i Norge og ikke minst internasjonalt. Nylig erklærte FN at 2021-2030 blir tiåret for økosystem restaurering. Det norske Storting vedtok i 2016 at 15% av forringede økosystemer i Norge skal restaureres innen 2025. Naturinngrep og miljøødeleggelser er en av de virkelig store truslene mot livet på jorda. Norge er intet unntak. Også i vårt land skjer det store arealinngrep som ødelegger natur, slik som vindmølleparker, hyttefelt-utbygginger og store infrastrukturprosjekt. Restaureringsfokus kan avbøte noe av de store negative konsekvensene ved nye naturinngrep.

Det kommer til å skje mer økologisk restaurering i tida framover, men så langt er det først og fremst myrrestaurering som har blitt satt i gang i større skala. Av større enkeltstående restaureringsprosjekter som er ferdigstilt her til lands, utmerker restaureringen av Hjerkinn skytefelt seg (avbildet her). Høsten 2018, 20 år etter at skytefeltet ble avviklet, ble Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark utvidet med over 130 km2. Restaureringen av skytefeltet til «nasjonalpark-standard» har vært et stort og krevende prosjekt som har kostet over 500 millioner kroner, noe som viser kostnadene ved å «reparere» framfor å forebygge. Restaurering dreier seg ikke bare om å restaurere økosystemer, men også enkeltarter, og så langt i Norge spesielt dyrearter, slik som fjellrev, villrein, ørret og laks.

Restaureringsøkologi er foreløpig et lite fagfelt i Norge. Det er ingen høyere utdanningsinstitusjoner som har tatt lederansvaret for opplæring av nye økologer innenfor faget, selv om det finnes et emne på 5 studiepoeng på NMBU. NINA er det fagmiljøet som har sterkest forskningsfaglig satsning på restaureringsøkologi, ellers foregår det noe forskning på enkelte utdanningsinstitusjoner.